Vel fremme i USA

Ikke veldig pent, men det var kl.05.

Min tyske vertssøster, Franzi.

Nå er jeg endelig fremme i USA, det føles så uendelig lenge siden jeg dro fra Norge og Lillehammer, men det er egentlig under to døgn.

Rundt kvart på seks dro jeg fra Lillehammer og satte kursen mot Gardermoen, Hanne, Stine og Kristoffer vinket meg av gårde med hvite servietter og tårer. På hotellet møtte tante Elisabeth og Per Olav oss og vi satt og pratet i ett par timer, før de dra hjemover og vi gikk å la oss. Etter fire timers søvn måtte vi opp, fordi vi skulle reiselederen fra YFU og de andre jeg skulle reise med kvart på fem. Jeg hadde regnet med at jeg ville være så trøtt at jeg ville sove mesteparten av flyturene, men neida, jeg sov knapt en halv time. I Washington var det YFU staff som møtte oss og fulgte oss til gaten, så det gikk greit. Vi var litt nervøse under flyturen fra Frankfurt til Washington fordi flyet var 2,5 t. forsinket før vi tok av, men alle rakk heldigvis flyet sitt fra Washington.

Da jeg kom til Philadelphia var det ingen som møtte meg, så jeg hentet til slutt bagasjen min, og satt meg ned og ventet, jeg tenkte at de sikkert var litt sene, siden jeg visste at de måtte kjøre fra New Jersey, og flyet mitt hadde kommet litt tidlig. Men etter en time begynte jeg å lure på om jeg hadde misforstått noe så jeg bestemte meg for å ringe til YFU airport assistance. De ringte igjen vertsforeldrene mine også fortalte han meg at de var på vei, og at jeg skulle gå og sette meg ved bagasjebåndene. Etter en halvtime kom Heather, Daniel og Franzi. Heather fortalte meg at YFU hadde ringt henne før på dagen og sagt at vi ikke kom til å rekke flyet og kom til å komme senere. Så da de ringte og sa at jeg var i Philadelphia, hadde hun plutselig fått veldig dårlig tid.

Da jeg kom i går dro vi rett til New Jersey hvor de har leid et hus nær stranden for en uke. I dag var vi på et slags tivoli og gikk rundt i byen. Her skal vi være til lørdag og deretter skal vi til Phoenixville. Akkurat nå er søsteren til Heather her, Hillary med mann og to barn, så vi er en hel liten flokk når vi er ute og går.

Jetlaget har ikke kommet enda, så jeg venter fortsatt på å bli stuptrøtt. Franzi hadde fulgt deres døgnrytme i 2 døgn, før hun ble trøtt, så jeg lurer på når det slår inn på meg.

Håper alle har det bra :-)

Liv Anette.